Sykdommer

Potensielle sykdommer på shetland sheepdog

Denne listen er et supplement til NSSKs retningslinjer for avl og inneholder en beskrivelse av sykdommer som i teorien kan forekomme på shetland sheepdog.

Sheltien er generelt sett en sunn og frisk rase og mange av disse sykdommene er svært sjeldne på rasen. Denne listen er til informasjon, i de tilfellene sykdommer faktisk skulle dukke opp. Vi anbefaler å lese RAS (rasespesifik avlsstrategi for shetland sheepdog) som inneholder statistikk for forekomster av sykdommer på rasen.


Øyne

CEA (Collie Eye Anomaly)

CEA (Collie Eye Anomaly) er en medfødt arvelig sykdom som kan dukke opp både på sheltie og collie-rasene, som skyldes en feil i utviklingen av strukturene i bakre deler av øyet. Alvorlighetsgraden kan variere fra små defekter som er helt uten betydning, til svært sjeldne komplikasjoner med nedsatt syn eller blindhet. I de fleste tilfeller har CEA ingenting å si for hunden og er kun nyttig å vite om hvis hunden skal brukes i avl.

CEA nedarves recessivt. Det betyr at både hannhunden og tispa må være bærere for å få avkom med CEA.

CEA kan deles inn i 4 grupper med økende alvorsgrad:

CRD (Chorioretinal dysplasi) er noe alle hunder med CEA har i begge øyne. CRD har liten eller ingen betydning for hunden, og fører heller ikke til senere komplikasjoner. Forandringene er til stede ved fødsel, og vil ikke forverres over tid. CRD blir diagnosert hos 7-8 uker gamle valper og kan være umulig å se etter at retina forandrer farge ved 3-måneders alder. Hunder som ikke ble øyenlyst tidlig nok kan refereres til som ”go normal” hunder, der det da er umulig å vite om hunden er fri for CRD uten en gentest.

Tips! CRD kan ofte ses på 4-8 uker gamle valper ved at de får røde øyne på bilder tatt i et mørkt rom med blits. Valper med blå øyne på bilde er normalt fri for CRD. Gjelder ikke Merle-øyne (disse vil alltid være røde).

CRD kan avles på, men CRD skal ikke dobles opp i avl.

Colobom er en sjelden defekt som er et “hull” i retina eller en fordypning med unormale strukturer i synsnerven. Defekten kan være til stede i ett eller begge øyne. Små colobomer gir ikke nevneverdige synsproblemer for hunden, men større colobomer kan føre til nedsatt syn eller blindhet og bør følges opp hos øyenlyser med jevne mellomrom. Colobom forsvinner ikke over tid.

OBS! Normale fordypninger i midten av synspapillen kan forveksles med colobom. Alle diagnoser med colobom bør dobbeltsjekkes hos veterinærhøyskolen i Oslo.

Hunder som har colobom skal ikke brukes i avl.

Intraokulær blødning er en svært sjelden komplikasjon til CEA som er en blødning inne i øyet. Alvorlighetsgrad kan variere fra små blødninger i små kar som ligger i tilslutning til retina, til store blødninger hvor hele øyet fylles med blod. Mengden blod i øyet kan variere fra dag til dag, men blodet vil som regel ikke kunne forsvinne hvis blødning først er oppstått. Blødningen vil ikke føre til trykkstigning i øyet og vil heller ikke medføre smerter for hunden.

Hunder som har intraokulær blødning skal ikke brukes i avl.

Netthinneløsning (Retinalløsning) er en svært sjelden komplikasjon til CEA som forårsaker nedsatt syn eller blindhet. Netthinnen kan løsne delvis (slik at et område velver seg frem) eller det kan skje en total løsning som fører til blindhet på det affiserte øyet. Det kan enten være medfødt eller skje spontant i løpet av hundens første leveår.

Hunder som har netthinneløsning skal ikke brukes i avl.

 

PRA (Progressiv Retinal Atrofi)

Progressiv Retinal Atrofi (PRA) er en ekstremt sjelden arvelig øyesykdom som gradvis ødelegger cellene i netthinnen. Nye tilfeller av PRA i Europa blir nøye fulgt opp av avslrådet og loggført. Se oversikt over hunder med diagnosen GPRA

Vi skiller mellom:

  • Generalisert Progressiv Retinal Atrofi (GPRA), som er den vanligste formen for PRA og fører til blindhet. Dette er typen PRA vi fokuserer på videre på denne siden.

  • Sentral Progressiv Retinal Atrofi (CPRA), som er svært sjelden og er noen ganger linket til vitamin E mangel. Fører ikke alltid til blindhet.

Symptomene på GPRA etablerer seg med redusert syn rundt 2-5 års alder. Det som eiere normalt merker først er redusert syn i mørket og etter hvert nattblindhet. I spesielle lysforhold kan øynene skinne grå/grønt eller gult grunnet dårlig refleks på øynene. Siste fase i utviklingen av GPRA er blindhet, der hunden som regel blir blind ved 3-8 års alder. I tillegg kan hunden utvikle sekundær kararakt (grå stær). Det finnes ingen behandling for PRA, hverken før eller etter diagnose. Hvis hunden er genetisk disponert for sykdommen vil den få sykdommen uavhengig av behandlingsforsøk.

Hunder med PRA bør øyenlyses hvert år. Det anbefales å ta en ERG test (elektroretinograf) for å utelukke eller bekrefte diagnosen.

OBS! To typer GPRA gen har blitt funnet av forskere (CNGA1-PRA og BBS2-PRA). Begge disse variantene kan gentestes for. Vær oppmerksom på at det å teste negativ på en type utelukker ikke andre typer PRA, da det finnes enda flere typer PRA på rasen. Gentesting er allikevel svært nyttig for å luke ut PRA i avl. Gentester kan bestilles hos veterinær eller fra Laboklin.

Hunder som har PRA skal ikke brukes i avl.

Foreldre, avkom, helsøsken og halvsøsken til hund med PRA skal ikke brukes i avl (fordi dette er da offisielt kjente bærere eller avkom etter kjente bærere).

Hunder som har kjent(e) PRA-bærer(e) på begge sider av stamtavlen innen 5 ledd skal ikke brukes i avl.

Hunder som har kjent(e) PRA-bærer(e) innen 5 ledd på stamtavlens ene side kan brukes i avl, men øyenlysingsattest skal ikke være eldre enn ett år.

 

Retinopati

Retinopati er et samlebegrep for netthinne-sykdom eller skade på netthinnen. Retinopati er svært sjeldent på rasen og kan diagnoseres på flere måter, der man som regel skiller mellom arvelig og ikke-arvelig retinopati. Hvis arveligheten er ukjent, bør hunden øyenlyses på nytt for å avklare arvelighet. Det hender også at diagnosen sier at retinopatien er “PRA-lignende”. PRA er en form for retinopati, men har sitt eget navn da det har et spesielt forløp med unike symptomer. Dette er noe som kan forveksles, og en endelig konkret diagnose krever ERG testing. Både arvelig retinopati og PRA fører til blindhet. Hunder med retinopati (arvelig eller ikke arvelig) bør øyenlyses hvert år.

Hunder med arvelig retinopati skal ikke brukes i avl.

Foreldre, avkom, helsøsken og halvsøsken av hund med arvelig retinopati kan brukes i avl, men øyenlysingsattest skal ikke være eldre enn ett år.

Dersom foreldre eller søsken har PRA eller er PRA-bærere, skal avlskrav i forbindelse med PRA benyttes.

Se oversikt over hunder med diagnosen arvelig retinopati

PHTVL/PHPV

PHTVL/PHPV er en sjelden medfødt øyesykdom som skyldes en feilutvikling i linsen og glasslegemet . Ved PHTVL/PHPV er blodkarene rundt linsen i fosterstadiet unormalt kraftige, og de tilbakedannes ikke korrekt etter fødsel. Resultatet blir forandringer i bakre deler av linsen og i glasslegemet som ligger bak linsen.

Diagnoseres fra 8-ukers alder og gis en grad fra 1-6. De varierer fra små unormale partikler på baksiden av linsen som ikke gir synsproblemer (grad 1), til store forandringer som medfører nedsatt syn eller blindhet (grad 2-6).

Hunder med PHTVL/PHPV grad 1 kan brukes i avl, men må parres med hund fri for lidelsen. Hunder med grad 2-6 skal ikke brukes i avl.

Katarakt / Grå stær

Kararakt er en betegnelse på en blakking eller fortetning av øyets linse som normalt er glassklar. Katarakt kan skyldes skade på øyet, stoffskiftesykdom (for eksempel diabetes), forgiftning, infeksjon eller arv. Sykdommen kan være sekundær til andre sykdommer, for eksempel PRA. Katarakt kan føre til nedsatt syn eller blindhet.

Hunder med medfødt katarakt skal ikke brukes i avl.

Cornea Dystrofi

Cornea dystrofi er flekker i hornhinnen som består av kalsiumkrystaller eller kolestrol. Dette kan gå bort over tid, der noen mener det kan ha en sammenheng med fôr. Hvis en liten valp får denne diagnosen, er det medfødt og kan potensielt være arvelig.

Iris colobom og Iris hypoplasi

Iris hypoplasi er en fortynning av regnbuehinnen, der hele irisen er unormalt lite utviklet. Iris colobom derimot har et lite område av irisen som er underutviklet i alle lag slik at det dannes et “hull” på regnbuehinnen. Øyet til hunden kan se ut som at irisen får en “lekkasje”, og pupillen kan derfor se misformet ut. Det er ikke det samme som en CEA colobom. Iris colobom kan oppstå uten at hunden har CEA, og er mer vanlig på merle øyne. Iris colobom er arvelig.

Hunder med uttalte forandringer av iris colobom eller iris hypoplasi skal ikke brukes i avl. Hunder med milde forandringer kan vurderes å brukes i avl, men må pares mot hunder fri for lidelsen.

PPM (Persisterende pupillmembran)

Persisterende pupillmembran er rester i øyet av et blodkar-nettverk fra fosterstadiet. Mens øyet dannes, er pupillåpningen lukket av en membran. Før fødsel tilbakedannes membranen, slik at det blir en åpning i regnbuehinnen. Små PPM strenger er vanlig hos de fleste shelte-valper, da øyet ikke alltid er langt nok utviklet ved 8 ukers alder. Dette har normalt ingen betydning for hunden. I svært sjeldne tilfeller er imidlertid membranrestene kraftigere og går som strenger på tvers av pupillåpningen som også er synlig som voksen. Arvelighet er ikke fastslått, men hunder med store forandringer som påvirker synet bør nok ikke avles på.

Øyehår

Feilstilte øyehår (cilier) er øyehår som ikke vokser ut fra normal plass vil vende direkte inn mot øyets slimhinne og hornhinne og skaper irritasjon. Øyehår er ikke direkte uvanlig og kan være arvelig, så det er lurt å ikke doble det opp i avl. Tilstanden kan gi økt tåreflod og sammenknipning av øyelokkene. Disse hårene kan i verste fall forårsake irritasjon og resultere i betennelse og sår på hornhinnen. Hårene kan normalt nappes ut med pinsett eller fjernes hos veterinær.

Vi skiller mellom ulike typer øyehår:
Distichiasis er en tilstand hvor hunden har øyehår som vokser gjennom åpning for talgkjertlene langs øyelokkskanten. Antall, tykkelse og stivhet kan variere.
Ektopiske cilier er enkelte, ekstra øyenhår som sitter 2-6 mm innenfor øyelokkskanten på innsiden av det øvre øyelokket. Kan gi sterk irritasjon.
Trichiasis er en tilstand hvor normalt plasserte øyenhår har feil retning og peker inn mot hornhinnen. Årsaken til sykdommen er oftest arr etter tidligere skade i øyelokkskanten.

Muskler og ledd

Slipped tendons

Slipped tendons (også kjent som sheltie-hæl) er en tilstand der akillessenen på bakfoten til hunden glipper og hopper ut av stilling. Kan forårsake halting frem til senen hopper tilbake på plass.

Slipped tendons er ikke direkte uvanlig i oppveksten på en Sheltie, da hasene fortsatt er under utvikling. En hund som får slipped tendons i oppveksten vil ikke nødvendigvis ha problemer med dette i voksen alder. Har du en hund som har symptomer på slipped tendons, anbefales det å holde hunden i ro i 2 uker. Ikke gå på turer og bær gjerne hunden ut for å tisse. Ikke la hunden herje og springe rundt i huset i denne perioden, men hold den helt i ro. Hold den i bånd om nødvendig. Normalt vil problemet gå over av seg selv. Arveligheten på slipped tendons er uvisst.

OBS! Noen veterinærer er svært raske til å anbefale operasjon ved slipped tendons. Dette kan være dyrt og svært belastende for hunden, og er ofte ikke nødvendig. Operasjon bør alltid være en siste utvei, og ikke et første løsningsforslag.

Dermatomyositt

Dermatomyositt er en svært sjelden betennelsessykdom som påvirker hud og muskler, der første utbrudd først og fremst skjer i valpestadiet. Symptomer inkluderer betente sår med skorper i ansiktet og på ørene, som kan være smertefulle, blødende og medføre hårtap. Man kan i noen tilfeller merke at valpen har redusert muskelmasse og muskel-svakhet. Dette kan dukke opp allerede ved 7-8 ukers alder, men er mest normalt i 6 måneders alder. I mange tilfeller etter påvist dermatomyositt vil hunden utvikle større muskelproblemer over tid og kan potensielt få problemer med å svelge. Det finnes ingen kur for denne sykdommen og den er arvelig.

Hunder som har fått påvist sykdommen Dermatomyositt og dennes foreldre skal ikke brukes i avl.

Degenerativ Myelopati (DM Exon2)

Degenerativ myelopati (også kjent som progressiv myelopati) er en svært sjelden nevrologisk sykdom som nedarves autosomalt recessivt og påvirker ryggmargen hos eldre hunder. Nervene i ryggmargen svekkes over tid, noe som resulterer i svekket koordinasjon/balanse og svakhet i bakbein og rygg. Kan resultere i lammelse av bakparten innen ett år. Oppstår normalt etter 8 års alder. Bærere og affiserte hunder kan diagnoseres via en gentest.

Hunder som er verifisert bærer av Degenerativ Myelopati skal ikke pares med andre bærere. Hunder som er affisert skal kun pares med hunder som ikke er bærere.

HD (Hofteleddsdysplasi)

Hofteleddsdysplasi er en utviklingsfeil i hofteleddene, der lårhodet ikke helt passer inn i hofteskålen. Feilen kan gjelde en eller begge hofteledd og kan føre til forkalkninger og slitasjeskader. Typiske symptomer er stivhet, halthet, kortere steglengde og vegring for å gå i trapper. Kan diagnoseres ved røntgen tidligst etter fylte 1 år med en vurdering fri (A, B), svak (C), middels (D) eller sterk (E) grad av HD.

HD kan skyldes arv, men kan like gjerne være miljøpåført. Hvorvidt utvikling av HD krever arvelig disposisjon er antatt, men uvisst. En hund som er arvelig disponert for HD vil ikke nødvendigvis utvikle HD. En hund med foreldre og forfedre som er fri kan fortsatt utvikle HD.

Overbelastning i oppveksten spiller en stor rolle og kan ha store konsekvenser for hofter og ledd. Det er derfor spesielt viktig i oppvekstsfasen til en sheltie at de ikke overanstrenger leddene sine, da de ikke er ferdig utviklet. De bør ikke få gå opp trapper eller hoppe opp og ned fra høye møbler før de er minst 6 måneder. De bør ikke gå turer i fjell og bratt terreng før de er minst 10 måneder. I de tilfellene der eier ønsker å trene hunden sin i agility, bør denne treningen ikke starte før hunden er minst 1 år gammel. Overvekt kan også være en belastende årsak.

Alvorlig grad av HD oppstår sjelden på shetland sheepdog i Norge. Røntging av HD er ikke et krav på rasen. Hunder som viser tydelige tegn til HD bør allikevel røntges. Det anbefales ikke avl på hunder røntget med HD.

AD (Albueleddsdysplasi)

Albueleddsdysplasi er et samlebegrep for utviklingsfeil i albueleddene. Dette inkluderer fragmentert processus coronoideus (FCP), osteochondrose dissecans (OCD), ununited anconeal process (UAP) samt uspesifikk artrose. Feilen kan gjelde en eller begge albueledd og kan føre til forkalkninger og slitasjeskader. Typiske symptomer er halthet i frambein eller padlende bevegelser. Kan diagnoseres ved røntgen tidligst etter fylte 1 år, der det gis en alvorlighetsgrad mellom fri (0), mild (1), moderat (2) eller kraftig (3) grad av AD.

AD oppstår sjelden på shetland sheepdog i Norge. Røntging av AD er ikke et krav på rasen. Hunder som viser tydelige tegn til AD bør allikevel røntges. Det anbefales ikke avl på hunder røntget med AD.

Patellaluksasjon

Patellaluksasjon er en sykdom der kneskålen går ut av ledd. Typiske symptomer er halthet på bakbein, hinking og smerteytring ved bruk av kneleddet. Kan diagnoseres tidligst etter fylte 1 år, der det gis en alvorlighetsgrad mellom fri (0), mild (1), moderat (2) eller kraftig (3) grad av patellaluksasjon.

Patellaluksasjon oppstår sjelden på shetland sheepdog i Norge. Registrering av patellastatus er ikke et krav på rasen. Det anbefales ikke avl på hunder med patellaluksasjon.

Annet

MDR1 (Multidrug resistance)

MDR1 (Multi Drug Resistance Gene) er genpar som sørger for at farlige stoffer fjernes fra hjernen. En mutasjon av dette genet gjør at visse medisiner ikke går inn i blodet slik det skal, men blir værende i hjernen. Dette kan resultere i nevrologiske symptomer (når gitt slike medisiner) som svekket koordinasjon/balanse, skjelving og forvirring. I verste fall kan det føre til dødsfall.

Sheltier som har dette genet har som regel en overfølsomhet for enkelte vaksiner og medikamenter. Dette gjelder spesielt stoffet Ivermectin, som brukes i visse typer ormekurer og behandlinger for å drepe parasitter.

MDR1 (Ivermectin Hypersensitivity) kan diagnoseres via en gentest. Bærere av mutasjonen vil kunne medisineres som normalt.

Hunder som er verifisert affisert av MDR1 bør helst kun parres med hunder som ikke er bærere.

Von Willebrands sykdom (vWD3)

Von Willebrands sykdom er en svært sjelden arvelig blødningsforstyrrelse som skyldes mangel på vWF (Von Willebrand faktor), noe som gjør at blodet ikke koagulerer korrekt. Sykdommen nedarves autosomal recessivt. Typiske symptomer er langvarig eller ukontrollerbar blødning ved skade/kutt eller operasjon. Type 3 (som er den mest alvorlige graden av sykdommen der hunden mangler vWF helt) kan diagnoseres via en gentest.

Hunder som er verifisert bærer av Von Willebrands sykdom skal ikke pares med andre bærere. Hunder som er affisert skal kun pares med hunder som ikke er bærere.

Haleknekk

Halen til en hund består av mange små halevirvler. Hvis en av disse virvlene er misformet, har hunden en haleknekk. Man kan normalt kjenne en haleknekk på halen til en valp helt ifra fødsel, da det kjennes ut som en liten kul eller “knekk” i halen. En haleknekk kan også være påført, der valper kan skade halen ved å dra i halene til hverandre i valpetiden. Det er derfor viktig å kjenne på halene på valper jevnlig, for å kunne vurdere om en haleknekk er medfødt eller ikke.

Hunder med medfødt haleknekk skal ikke brukes i avl.

Testikkelmangel

Testikkelmangel (også kjent som kryptorkidisme) er en tilstand der en eller begge testiklene ikke har kommet ned i pungen som de skal. Hvis testiklene ikke har kommet ned når valpen er 6 måneder gammel, regnes hunden som kryptorkid. Tilstanden bør følges opp av en veterinær, da det i sjeldne tilfeller kan gi komplikasjoner.

Problemet rammer ca 10% av sheltie-hannhunder. Testikkelmangel kan være arvelig og man kan noen ganger se tegn til at visse hannhunder (som ikke selv har testikkelmangel) gir mer testikkelmangel på sine avkom enn andre hanner.

Hannhunder med testikkelmangel skal ikke brukes i avl.

Feilstilte hjørnetenner

Når sheltievalper er i tannfelling, er det viktig å følge med på hvordan de nye hjørnetennene kommer ut. I noen tilfeller kan eksisterende tenner stå i veien for de nye hjørnetennene, noe som i verste fall kan føre til skjeve hjørnetenner hvis man ikke følger med. I noen tilfeller kan det være nødvendig å trekke melketannen som står i veien for å la tannen vokse korrekt. Et tips er å gi valpen tyggebein, draleker eller leke med en håndduk for å rykke og dra i melketennene slik at de faller ut av seg selv.

I sjeldne tilfeller kan hjørnetennene komme inn skjevt helt av seg selv, der de i verste fall vokser horisontalt. Hvis hjørnetennene oppe vokser horisontalt fremover og kommer framfor tannen under kalles dette lansetenner. Dette kan være arvelig. I slike tilfeller må veterinær vurdere om problemet må behandles.

Hunder som mangler hjørnetenner eller har skjeve hjørnetenner/lansetenner skal ikke brukes i avl.

Bittfeil

En sheltie skal normalt ha et saksebitt, men i sjeldne tilfeller kan det oppstå bittfeil. Valper kan i noen tilfeller ha små bittfeil ved 6-8 ukers alder som vil rette seg selv over tid, alt etter hvor alvorlig feilen er. Normalt vokser overkjeven raskere enn underkjeven i valpestadiet. Man regner bittet som endelig etter tannfellingen.

Vi skiller mellom flere ulike typer bittfeil:

Overbitt er når framtennene i overkjeven sitter langt foran rekken med framtenner i underkjeven. Dette skyldes normalt at underkjeven er for lite utviklet. Hvis hjørnetennene er plassert slik at de lager hull i tannkjøttet i ganen, bør bittet behandles av veterinær.

Underbitt er når framtennene i underkjeven sitter langt foran rekken med framtenner i overkjeven. Dette skyldes normalt at hunden har en kraftig underkjeve. Kan gi ubehag for hunden i voksen alder, alt etter hvordan tennene treffer hverandre.

Omvendt saksebitt er i realiteten et lite underbitt, der noen av framtennene i overkjeven akkurat kommer utenfor tennene i underkjeven.

Tangbitt er når fortennene oppe og nede treffer hverandre. Fører ofte til at fremtennene slites ned raskere enn normalt.

Hunder med betydelige bittfeil som voksen skal ikke brukes i avl.