Sykdommer
Helse på shetland sheepdog
Denne listen er et supplement til NSSKs retningslinjer for avl og gir informasjon om ulike sykdommer, tilstander og genetiske varianter som kan forekomme hos shetland sheepdog.
Sheltien er generelt sett en sunn og frisk rase og mange av sykdommene nevnt under er svært sjeldne på rasen. Denne listen er kun til informasjon, i de tilfellene sykdommer faktisk skulle dukke opp. Vi anbefaler å lese RAS (rasespesifik avlsstrategi for shetland sheepdog) som inneholder statistikk for forekomster av sykdommer på rasen.
Øyne
CEA (Collie Eye Anomaly)
CEA (Collie Eye Anomaly) er en medfødt øyetilstand som skyldes avvik i utviklingen av vevet bakerst i øyet. Tilstanden forekommer blant annet hos shetland sheepdog og collie. CEA nedarves autosomalt recessivt (se bilde til høyre).
Normalt vil hunder med CEA kun ha CRD (Chorioretinal dysplasi), som er noe alle hunder med CEA har i begge øyne. CRD har ingen betydning for hundens syn og forverres ikke med alderen.
CRD blir diagnosert hos 6-8 uker gamle valper og kan være umulig å se etter at retina forandrer farge ved 3-måneders alder. Hunder som ikke ble øyenlyst tidlig nok kan refereres til som ”go normal” hunder, der det da er umulig å vite om hunden er fri for CRD uten en gentest.
Tips! CRD kan ofte ses på 4-8 uker gamle valper ved at de får røde øyne på bilder tatt i et mørkt rom med blits. Valper med blå øyne på bilde er normalt fri for CRD. Gjelder ikke Merle-øyne (disse vil alltid være røde).
CRD kan avles på, men CRD skal ikke dobles opp i avl.
I svært sjeldne tilfeller kan hunder med CEA ha mer alvorlige medfødte øyeforandringer:
Colobom er en svært sjelden defekt som er et “hull” i retina eller en unormal fordypning i synsnerven. Små colobomer gir ikke nevneverdige synsproblemer for hunden, men større colobomer kan føre til komplikasjoner og bør følges opp hos øyenlyser med jevne mellomrom. Colobom forsvinner ikke over tid.
OBS! Normale fordypninger i midten av synspapillen kan forveksles med colobom ved øyelysing. Alle diagnoser med colobom bør dobbeltsjekkes hos veterinærhøyskolen i Oslo.
Hunder som har colobom skal ikke brukes i avl.
Intraokulær blødning er en ekstremt sjelden komplikasjon til CEA som er en blødning inne i øyet. Alvorlighetsgrad kan variere fra små blødninger i små kar som ligger i tilslutning til retina, til store blødninger hvor hele øyet fylles med blod. Mengden blod i øyet kan variere fra dag til dag, men blodet vil som regel ikke kunne forsvinne hvis blødning først er oppstått.
Hunder som har intraokulær blødning skal ikke brukes i avl.
Netthinneløsning (Retinalløsning) er en ekstremt sjelden komplikasjon til CEA som forårsaker nedsatt syn eller blindhet. Netthinnen kan løsne delvis (slik at et område velver seg frem) eller det kan skje en total løsning som fører til blindhet på det affiserte øyet. Det kan enten være medfødt eller skje spontant i løpet av hundens første leveår.
Hunder som har netthinneløsning skal ikke brukes i avl.
PRA (Progressiv Retinal Atrofi)
Progressiv Retinal Atrofi (PRA) er en ekstremt sjelden arvelig øyesykdom som gradvis ødelegger cellene i netthinnen.
Nye tilfeller av PRA i Europa blir nøye fulgt opp av avslrådet i NSSK og loggført. Se oversikt over hunder med diagnosen GPRA
Generalisert Progressiv Retinal Atrofi (GPRA) er den vanligste formen for PRA og fører til blindhet.
Symptomene på GPRA etablerer seg med redusert syn rundt 2-5 års alder. Det som eiere normalt merker først er redusert syn i mørket og etter hvert nattblindhet. I spesielle lysforhold kan øynene skinne grå/grønt eller gult grunnet dårlig refleks på øynene. Siste fase i utviklingen av GPRA er blindhet, der hunden som regel blir blind ved 3-8 års alder. I tillegg kan hunden utvikle sekundær kararakt (grå stær). Det finnes ingen behandling for PRA, hverken før eller etter diagnose. Hvis hunden er genetisk disponert for sykdommen vil den få sykdommen uavhengig av behandlingsforsøk.
Hunder med PRA bør øyenlyses hvert år. Det anbefales å ta en ERG test (elektroretinograf) for å utelukke eller bekrefte diagnosen.
OBS! To typer GPRA gen har blitt funnet av forskere (CNGA1-PRA og BBS2-PRA). Begge disse variantene kan gentestes for. Vær oppmerksom på at det å teste negativ på disse typene PRA utelukker ikke andre typer PRA, da det finnes flere ukjente typer PRA på rasen. Gentesting er allikevel svært nyttig for å luke ut PRA i avl. Gentester kan bestilles hos veterinær eller fra Laboklin.
Hunder som har PRA skal ikke brukes i avl.
Foreldre, avkom, helsøsken og halvsøsken til hund med PRA skal ikke brukes i avl (fordi dette er da offisielt kjente bærere eller avkom etter kjente bærere).
Hunder som har kjent(e) PRA-bærer(e) på begge sider av stamtavlen innen 5 ledd skal ikke brukes i avl.
Hunder som har kjent(e) PRA-bærer(e) innen 5 ledd på stamtavlens ene side kan brukes i avl, men øyenlysingsattest skal ikke være eldre enn ett år.
Retinopati
Retinopati er et samlebegrep for netthinne-sykdom eller skade på netthinnen. Retinopati er ekstremt sjeldent på rasen og kan diagnoseres på flere måter, der man som regel skiller mellom arvelig og ikke-arvelig retinopati.
Hvis arveligheten er ukjent, bør hunden øyenlyses på nytt for å avklare arvelighet. Det hender også at diagnosen sier at retinopatien er “PRA-lignende”. PRA er en form for retinopati, men har sitt eget navn da det har et spesielt forløp med unike symptomer. Dette er noe som kan forveksles, og en endelig konkret diagnose krever ERG testing.
Hunder med retinopati (arvelig eller ikke arvelig) bør øyenlyses hvert år.
Hunder med arvelig retinopati skal ikke brukes i avl.
Foreldre, avkom, helsøsken og halvsøsken av hund med arvelig retinopati kan brukes i avl, men øyenlysingsattest skal ikke være eldre enn ett år.
Dersom foreldre eller søsken har PRA eller er PRA-bærere, skal avlskrav i forbindelse med PRA benyttes.
Katarakt / Grå stær
Katarakt er en blakking eller fortetning av øyets linse, som normalt er klar. Katarakt kan blant annet være medfødt eller utvikles som følge av arv, skade, annen sykdom eller alder. Omfang og betydning for synet varierer.
Hunder med medfødt katarakt skal ikke brukes i avl.
Iris colobom og Iris hypoplasi
Iris hypoplasi er en svært sjelden fortynning av regnbuehinnen, der hele irisen er unormalt lite utviklet. Iris colobom derimot har et lite område av irisen som er underutviklet i alle lag slik at det dannes et “hull” på regnbuehinnen. Øyet til hunden kan se ut som at irisen får en “lekkasje”, og pupillen kan derfor se misformet ut. Det er ikke det samme som en CEA colobom. Iris colobom kan oppstå uten at hunden har CEA, og er mer vanlig på merle øyne. Iris colobom er tilsynelatende arvelig.
Hunder med uttalte forandringer av iris colobom eller iris hypoplasi skal ikke brukes i avl. Hunder med milde forandringer kan vurderes å brukes i avl, men må pares mot hunder fri for lidelsen.
PPM (Persisterende pupillmembran)
Persisterende pupillmembran er rester i øyet av et blodkar-nettverk fra fosterstadiet. Små PPM strenger er vanlig å finne ved øyelysing av de fleste shelte-valper, da øyet ikke alltid er langt nok utviklet ved 6-8 ukers alder. Dette har ingen betydning for hunden og forsvinner normalt etter hvert som valpen vokser.
I svært sjeldne tilfeller er imidlertid membranrestene kraftigere og går som strenger på tvers av pupillåpningen som også er synlig som voksen. Arvelighet er ikke fastslått, men hunder med store forandringer som påvirker synet bør nok ikke avles på.
Øyehår
Feilstilte øyehår (cilier) er øyehår som ikke vokser ut fra normal plass vil vende direkte inn mot øyets slimhinne og hornhinne og skaper irritasjon. Øyehår er ikke direkte uvanlig og kan være arvelig, så det er lurt å ikke doble det opp i avl. Betydningen varierer fra enkelte myke hår som ikke gir symptomer, til hår som irriterer hornhinnen og krever behandling.
Hårene kan normalt nappes ut med pinsett eller fjernes hos veterinær.
Vi skiller mellom ulike typer øyehår:
Distichiasis er en tilstand hvor hunden har øyehår som vokser gjennom åpning for talgkjertlene langs øyelokkskanten. Antall, tykkelse og stivhet kan variere.
Ektopiske cilier er enkelte, ekstra øyenhår som sitter 2-6 mm innenfor øyelokkskanten på innsiden av det øvre øyelokket. Kan gi sterk irritasjon.
Trichiasis er en tilstand hvor normalt plasserte øyenhår har feil retning og peker inn mot hornhinnen. Årsaken er oftest arr etter tidligere skade i øyelokkskanten.
Muskler og ledd
Slipped tendons
Slipped tendons (også kjent som sheltie-hæl) er en tilstand der akillessenen på bakfoten glipper og hopper ut av stilling. Kan forårsake halting frem til senen hopper tilbake på plass. Området rundt hasen blir normalt betent/hovent når senen glipper, og hasen kan kjennes varm. Senen trenger da tid til å stramme seg opp igjen.
Slipped tendons er ikke en medfødt feil, men en skade som kan oppstå grunnet overbelastning/traume mens hasene fortsatt er under utvikling. Rasen er noe mer disponert for å få denne skaden enn andre raser på grunn av måten kroppen utvikler seg på. Det har også sammenheng med aktivitetsnivå. Arvelighet er uvisst.
Slipped tendons kan oppstå mellom 6 mnd til 2 års alder. En hund som får slipped tendons i oppveksten vil som regel ikke ha problemer med dette i voksen alder. Har du en hund som har symptomer på slipped tendons, anbefales det å holde hunden helt i ro i 2-4 uker. Ta kontakt med veterinær for smertestillende/betennelsesdempende ved behov, da dette kan hjelpe med å dempe hevelsen. Hold så hunden helt i ro. Ikke gå på tur, og bær hunden ut for å tisse. Hold den i bur/bånd. Ikke la hunden springe, gå i trapper eller hoppe opp/ned fra møbler i denne perioden. Normalt vil problemet gå over av seg selv så lenge man klarer å minimere utløsing av nye glipp av akillessenen.
OBS! Noen veterinærer er svært raske til å anbefale operasjon ved slipped tendons. Dette kan være dyrt og svært belastende for hunden, og er ofte ikke nødvendig med mindre senen har røket helt eller ligger permanent utenfor sporet. Visse operasjonsmetoder har også stor risiko for tilbakefall. Operasjon bør alltid være en siste utvei, og ikke et første løsningsforslag.
Dermatomyositt
Dermatomyositt er en ekstremt sjelden betennelsessykdom som påvirker hud og muskler, der første utbrudd skjer i valpestadiet - oftest fra 1-6 måneders alder. Symptomer inkluderer betente sår med skorper i ansiktet og på ørene, som kan være smertefulle, blødende og medføre hårtap. Man kan i noen tilfeller merke at valpen har redusert muskelmasse og muskel-svakhet. Det finnes ingen kur for denne sykdommen og den er arvelig.
Hunder som har fått påvist sykdommen Dermatomyositt og dennes foreldre skal ikke brukes i avl.
Degenerativ Myelopati (DM Exon2)
Degenerativ myelopati (også kjent som progressiv myelopati) er en ekstremt sjelden nevrologisk sykdom som nedarves autosomalt recessivt og påvirker ryggmargen hos eldre hunder. Nervene i ryggmargen svekkes over tid, noe som resulterer i svekket koordinasjon/balanse og svakhet i bakbein og rygg. Kan resultere i lammelse av bakparten innen ett år. Oppstår normalt etter 8 års alder.
En gentest kan fastslå hundens genetiske status for den aktuelle DM-risikovarianten.
Hunder som er verifisert bærer av Degenerativ Myelopati skal ikke pares med andre bærere. Hunder som er affisert skal kun pares med hunder som ikke er bærere.
HD (Hofteleddsdysplasi)
Hofteleddsdysplasi er en utviklingsfeil i hofteleddene, der lårhodet ikke helt passer inn i hofteskålen. Feilen kan gjelde ett eller begge hofteledd og kan føre til forkalkninger og slitasjeskader. Typiske symptomer er stivhet, halthet, kortere steglengde og vegring for å gå i trapper. Kan diagnoseres ved røntgen tidligst etter fylte 1 år med en vurdering fri (A, B), svak (C), middels (D) eller sterk (E) grad av HD.
HD kan skyldes arv, men kan være miljøpåført. Hvorvidt utvikling av HD krever arvelig disposisjon er uvisst. En hund som er arvelig disponert for HD vil ikke nødvendigvis utvikle HD. En hund med foreldre og forfedre som er fri kan fortsatt utvikle HD.
Overbelastning i oppveksten spiller en stor rolle og kan ha store konsekvenser for hofter og ledd. Det er derfor spesielt viktig i oppvekstsfasen til en sheltie at de ikke overanstrenger leddene sine, da de ikke er ferdig utviklet. De bør ikke få gå opp trapper eller gå turer i fjell/bratt terreng før de er minst 8 måneder. I de tilfellene der eier ønsker å trene hunden sin i agility, bør denne treningen ikke starte før hunden er minst 1 år gammel. Overvekt kan også være en belastende årsak.
Alvorlig grad av HD oppstår sjelden på shetland sheepdog i Norge. Røntging av HD er ikke et krav på rasen. Hunder som viser tydelige tegn til HD bør allikevel røntges. Det anbefales ikke avl på hunder røntget med HD.
AD (Albueleddsdysplasi)
Albueleddsdysplasi er et samlebegrep for utviklingsfeil i albueleddene. Dette inkluderer fragmentert processus coronoideus (FCP), osteochondrose dissecans (OCD), ununited anconeal process (UAP) samt uspesifikk artrose. Feilen kan gjelde en eller begge albueledd og kan føre til forkalkninger og slitasjeskader.
Typiske symptomer er halthet i frambein eller padlende bevegelser. Kan diagnoseres ved røntgen tidligst etter fylte 1 år, der det gis en alvorlighetsgrad mellom fri (0), mild (1), moderat (2) eller kraftig (3) grad av AD.
AD oppstår svært sjelden på shetland sheepdog i Norge. Røntging av AD er ikke et krav på rasen. Hunder som viser tydelige tegn til AD bør allikevel røntges. Det anbefales ikke avl på hunder røntget med AD.
Patellaluksasjon
Patellaluksasjon er en tilstand der kneskålen går ut av ledd. Typiske symptomer er halthet på bakbein, hinking og smerteytring ved bruk av kneleddet. Kan diagnoseres tidligst etter fylte 1 år, der det gis en alvorlighetsgrad mellom fri (0), mild (1), moderat (2) eller kraftig (3) grad av patellaluksasjon.
Patellaluksasjon oppstår svært sjelden på shetland sheepdog i Norge. Registrering av patellastatus er ikke et krav på rasen. Det anbefales ikke avl på hunder med patellaluksasjon.
Annet
MDR1 (Multidrug resistance)
MDR1 (Multidrug resistance) er en genetisk variant som påvirker hvordan kroppen transporterer enkelte legemidler ut av hjernen. MDR1-status kan fastslås ved gentest. Hunder med to kopier av denne genvarianten kan være mer følsomme for visse medikamenter og kan få bivirkninger ved doser som normalt tolereres av andre hunder.
MDR1 har i seg selv ingen betydning for hundens helse eller livskvalitet. Det er først og fremst greit at hundens MDR1-status er kjent ved bruk av enkelte legemidler, slik at veterinæren kan velge egnet preparat og dosering.
Et av de mest kjente legemidlene som kan gi reaksjon er ivermektin, et middel mot parasitter. Hunder med MDR1 er særlig følsomme for ivermektin i høye doser, og de fleste veterinærer vet å unngå bruk av ivermektin.
Noen kan også ha økt følsomhet for enkelte legemidler brukt ved sedasjon og narkose. Vær spesielt oppmerksom på hunden under oppvåkningen. Dersom hunden ikke våkner som forventet, eller fortsatt er unormalt sløv, desorientert eller på annen måte tydelig påvirket etter hjemkomst, bør veterinær kontaktes umiddelbart.
Hunder som med to kopier av MDR1-varianten bør helst parres med hunder som ikke er bærere.
Von Willebrands sykdom (vWD3)
Von Willebrands sykdom er en ekstremt sjelden arvelig blødningsforstyrrelse som skyldes mangel på vWF (Von Willebrand faktor), noe som gjør at blodet ikke koagulerer korrekt. Sykdommen nedarves autosomal recessivt. Typiske symptomer er langvarig eller ukontrollerbar blødning ved skade/kutt eller operasjon. Hundens genetiske status for vWD3 kan fastslås ved gentest.
Hunder som er verifisert bærer av Von Willebrands sykdom skal ikke pares med andre bærere. Hunder som er affisert skal kun pares med hunder som ikke er bærere.
Testikkelmangel
Testikkelmangel (også kjent som kryptorkidisme) er en tilstand der en eller begge testiklene ikke har kommet ned i pungen som de skal. Hvis testiklene ikke har kommet ned når valpen er 12 måneder gammel, regnes hunden som kryptorkid.
Problemet rammer ca 10% av sheltie-hannhunder. Testikkelmangel kan være arvelig og man kan noen ganger se tegn til at visse hannhunder (som ikke selv har testikkelmangel) gir mer testikkelmangel på sine avkom enn andre hanner.
Tips! Valper med testikkelmangel anbefales behandlet hos kiropraktor, da mangelen kan ha ortopediske årsaker. Av erfaring kan kiropraktikk eller fysioterapi ved 2-5 mnd alder hjelpe testikkelen komme ned.
Kryptorkide hannhunder skal ikke brukes i avl.
Feilstilte hjørnetenner
Feilstilte hjørnetenner er svært uvanlig på sheltie. Når sheltievalper er i tannfelling, er det likevel viktig å følge med på hvordan de nye hjørnetennene kommer ut. I noen tilfeller kan eksisterende tenner stå i veien for de nye hjørnetennene, noe som i verste fall kan føre til skjeve hjørnetenner hvis man ikke følger med. I noen tilfeller kan det være nødvendig å trekke melketannen som står i veien for å la tannen vokse korrekt. Et tips er å gi valpen tyggebein, draleker eller leke med en håndduk for å rykke og dra i melketennene slik at de faller ut av seg selv.
I sjeldne tilfeller kan hjørnetennene komme inn skjevt helt av seg selv, der de i verste fall vokser horisontalt. Hvis hjørnetennene oppe vokser horisontalt fremover og kommer framfor tannen under kalles dette lansetenner. Dette kan være arvelig. I slike tilfeller må veterinær vurdere om problemet må behandles.
OBS! Det kan nå gentestes for det dominante genet Maxillary Canine Tooth Mesioversion (MCM) for lansetenner. Avlsrådet vil gjøre oppmerksom på at lansetenner fra dette genet tilsynelatende kun slår ut på amerikanske linjer, og at det virker å være polygenetisk. Denne testen er derfor ikke en fasit. Se artikkel i Sheltiebladet 2025-2 for mer info.
Hunder som mangler hjørnetenner eller har skjeve hjørnetenner/lansetenner skal ikke brukes i avl.
Hvis en hund har ett eller to gen for MCM, men ikke har skjeve hjørnetenner, kan hunden avles på, men dersom hunden senere produserer valper med lansetenner bør den vurderes trukket fra avl. Om hunden har amerikanske linjer anbefaler vi å være mer forsiktig med avl på dette genet.
Bittfeil
Bittfeil er svært uvanlig på sheltie. En sheltie skal normalt ha et saksebitt, men i sjeldne tilfeller kan det oppstå bittfeil. Valper kan i noen tilfeller ha små bittfeil ved 6-8 ukers alder som vil rette seg selv over tid, alt etter hvor alvorlig feilen er. Normalt vokser overkjeven raskere enn underkjeven i valpestadiet. Man regner bittet som endelig etter tannfellingen.
Vi skiller mellom flere ulike typer bittfeil:
Overbitt er når framtennene i overkjeven sitter langt foran rekken med framtenner i underkjeven. Dette skyldes normalt at underkjeven er for lite utviklet. Hvis hjørnetennene er plassert slik at de lager hull i tannkjøttet i ganen, bør bittet behandles av veterinær.
Underbitt er når framtennene i underkjeven sitter langt foran rekken med framtenner i overkjeven. Dette skyldes normalt at hunden har en kraftig underkjeve. Kan gi ubehag for hunden i voksen alder, alt etter hvordan tennene treffer hverandre.
Omvendt saksebitt er i realiteten et lite underbitt, der noen av framtennene i overkjeven akkurat kommer utenfor tennene i underkjeven.
Tangbitt er når fortennene oppe og nede treffer hverandre. Fører ofte til at fremtennene slites ned raskere enn normalt.
Hunder med betydelige bittfeil som voksen skal ikke brukes i avl.