Rasestandarden
Shetland Sheepdog
Rasestandarden som er gjeldende for shetland sheepdog i Norge og andre FCI-land har sin opprinnelse i England. Rasen har sitt opphav i England og det er den engelske kennelklubben som styrer innholdet i standarden. Merk at rasestandarder i sin enkleste form kan feiltolkes - og vi har derfor tilgjengelig en variant med kommentarer fra den engelske sheltieklubben (ESSC) som utdyper om hva som er ment med de ulike beskrivelsene (oversatt til norsk).
FCI Rasebeskrivelse for Shetland Sheepdog
Gruppe: 1
FCI Rasenummer: 88
FCI dato: 26.03.2009
NKK dato: 26.05.2010
Opprinnelsesland
/hjemland
Storbritannia.
Selskaps- og gjeterhund
Bruk
Helhetsinntrykk
Liten, langhåret brukshund med stor skjønnhet, ikke klumpet eller grov. Bevegelser smidige og grasiøse. Symmetrisk silhuett slik at alle detaljer harmonerer med helheten. Rikelig pels, manke- og brystpels, velformet hode og yndig uttrykk er med på å skape idealet.
Viktige proporsjoner
Skallen og snutepartiet av samme lengde, midtpunktet er indre øyekrok. Kroppen en anelse lengre fra skulderleddet til sittebensknuten enn mankehøyden.
Adferd/
temperament
Våken, mild, intelligent, sterk og aktiv. Hengiven og oppmerksom overfor sin eier, reservert overfor fremmede, aldri nervøs.
Hode
Edelt og elegant uten overdrivelser. Sett ovenfra og fra siden formet som en lang, stump kile som avtar i bredde fra ørene til nesebrusken. Skallens bredde og dybde står i forhold til skallens og snutepartiets lengde. Hodet må være i forhold til hundens størrelse.
Skalle
Flat skalle, moderat bred mellom ørene, uten markering av nakkeknølen. Skallens overlinje parallell med snutepartiets overlinje.
Stopp
Lite, men tydelig.
Ansiktsregion
Det karakteristiske uttrykket oppnås ved perfekt balanse og kombinasjon av skalle og snute, øynenes form, farge og plassering, samt korrekt plasserte og bårne ører.
Sort.
Nesebrusk
Lepper
Sorte og stramme.
Kjever/tenner
Jevne kjever, tørre og kraftige med velutviklet underkjeve. Sunne tenner med et perfekt, jevnt og komplett saksebitt. Det er meget ønskelig med fullt tannsett med 42 korrekt plasserte tenner.
Kinn
Flate kinn som jevnt går over i et godt avrundet snuteparti.
Øyne
Middels store, skråstilte, mandelformede med sorte øyelokksrender. Mørke brune, unntatt hos blue merles, som kan ha blå eller blåflekkede øyne, enten det ene eller begge.
Ører
Små, moderat brede i basen, ganske tett plasserte på toppen av skallen. I hvile legges de bakover. Når hunden er oppmerksom, bringes de fremover og bæres halvt stående med fremoverbøyde øretipper.
Hals
Muskuløs, godt buet og tilstrekkelig lang slik at hodet bæres stolt.
Forlemmer
Helhetsinntrykk
Rette sett forfra, muskuløse og tørre med kraftig, men aldri grov benstamme.
Skulder
Godt tilbakelagt. I manken er skulderbladene kun adskilt av ryggsøylen, men de skråner utover for å gi plass til den ønskede hvelving av ribbenene. Godt vinklet skulderledd.
Overarm
Omtrent samme lengde som skulderbladet.
Albue
Samme avstand fra skulderbladstopp til albue, som fra albue til marken.
Mellomhånd
Sterk og elastisk.
Poter
Ovale med gode tredeputer, tærne hvelvet og kompakte.
Kropp
Overlinje
Horisontal med elegant lendebue.
Kryss
Svakt fallende.
Bryst
Dypt, rekker til albueleddet. Godt hvelvede ribben som blir smalere i nedre halvdel for å gi fritt spillerom for forben og skuldre.
Hale
Lavt ansatt. Siste halevirvel skal nå minst til haseleddet. Rikelig bepelset og bæres lett oppoverbøyet. Kan løftes litt under bevegelse, men aldri over rygglinjens forlengelse. Den skal aldri ha haleknekk.
Baklemmer
Lår
Brede og muskuløse. Lårben står i rett vinkel til bekkenet.
Knær
Tydelig markert.
Haser
Tørre, velvinklede, lavt ansatte. Parallelle sett bakfra. Sterk benstamme.
Poter
Ovale med sterke tredeputer, tærne hvelvet og kompakte.
Bevegelser
Smidige, jevne og grasiøse med godt fraspark, slik at mest mulig mark blir dekket med minst mulig anstrengelse. Passgang, nøstende, rullende eller stive, styltede, opp- og nedbevegelser er meget uønsket.
Pels
Hårlag
Dobbel pels; dekkhårene lange, strie og rette. Myk, kort og tett underull. Meget rikelig manke- og brystpels. Forbena skal ha faner. Rikelig pels på bakbena over hasene, men på hasene skal pelsen være ganske kort. Ansiktet skal være korthåret. Pelsen skal passe til kroppen og ikke dominere eller skjule hundens silhuett. Korthårede individer er meget uønsket.
Farge
Sobel: Klar eller skygget, enhver farge fra blek gylden til dyp mahogny, i sin nyanse skal den være rik i tonen. Ulvesobel og grå er uønsket.
Tricolour: Intens sort farge på kroppen, rike tantegninger foretrekkes.
Blue merle: Klar sølvblå farge, flekket og marmorert med sort. Rike tantegninger foretrekkes, men mangel på disse anses ikke som feil. Store sorte tegninger, skiferfarge eller rustfarge i enten dekkhår eller underull er meget uønsket; helhetsinntrykket skal være blått.
Sort & hvit og sort & tan: Også godkjente farger.
Hvite tegninger kan finnes (unntatt hos sort & tan) som bliss og krave, på bryst, ben og halespiss. Alle eller noen av de hvite tegningene, som er beskrevet, foretrekkes (unntatt hos sort & tan), men mangel på disse tegningene anses ikke som feil. Hvite flekker på kroppen er meget uønsket.
Størrelse og vekt
Mankehøyde
Ideell mankehøyde:
Hannhunder: 37 cm
Tisper: 35,5 cm
Mer enn 2,5 cm over eller under disse høydemål er meget uønsket.
Feil
Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er og effekten på hundens helse og velferd.
Diskvalifiserende feil
Aggressive eller ekstremt sky
Tydelige tegn på fysiske eller psykiske defekter
OBS! Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.
Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard.
Norsk Kennel Klub, 26. mai 2010